The hymns of the streams

The songs of the waves and the hymns of the streams
Are scattered, and the voices of the throngs reduced to silence,
And I can hear naught but the music of Eternity
In exact harmony with the spirit's desires.
I am cloaked in full whiteness,
I am in comfort, I am in peace.


(Kahlil Gibran)

Stolte arr

"Kanskje er vi i verden for å søke kjærligheten, finne den og miste den, om og om igjen. For hver kjærlighet blir vi født på ny, og for hver kjærlighet som tar slutt, åpner det seg et sår. Jeg er full av stolte arr."



(Isabel Allende)

Antonio Vivaldi - Summer

Å bli forstått er å bli jevnet ut

Nederlag, mitt nederlag,
mitt skinnende sverd og skjold.

I dine øyne har jeg lest at å bli kronet
er å bli slavelenket.

Og at å bli forstått er å bli jevnet ut.

Og at å bli høstet er bare å ha fyllt sine mål til randen,
og deretter falle som en moden frukt
og bli fortært.

Nederlag, mitt nederlag,
min tapre følgesvenn,

Du skal høre mine sanger
og mine skrik og mine stillheter.

Og ingen annen enn du
skal snakke til meg om vingers slag,

og om å utfordre havet,

og om fjell som brenner i natten.

Og du alene skal bestige min steile klippesjel.

Nederlag, mitt nederlag, mitt udødelige mot.

Du og jeg skal le sammen med stormen,

og sammen skal vi grave graver
for alt som dør i oss.

Og vi skal stå i solen fulle av vilje.

Og vi skal være farlige.



(Kahlil Gibran)

I juli blomstret valmuene

"I juli blomstret valmuene. De hadde noe som ikke kunne tegnes og ikke kunne males. Det var noe som var altfor menneskelignende ved dem.

Hun skrev det ned på papir:

Det er den ville sanseberusende kjærlighets blomst.

Valmuens farve kan ikke males med pensel, ikke sies i ord.

Og over de store, enkle bladene har de lyse støvdragere drysset sitt støv -

som matt gull på skinnende silke.

Og den er vakrere enn alle de roser og hyasinter fra Stambuls haver.

Bød man meg millioner, den ble dog hos meg i glasset,

for i den er der noe av solen og noe av underverdenens mørke,

og den er deiligere enn alt annet på jorden.

Den er som et skinn av en kjærlighet jeg en gang hadde,

og som ennu brenner og banker meg i brystet,

men som skal skjules innerst der inne til min død.

Men da vil jeg stige ut av verden med min valmue i hånden -

og den vil føre meg vidt ut efter solens stråler

og dypt ned i det mørkeste mørke."



(Jens Bjørneboe)