Penselstrøk av gull

Det lysnet ute, himmelen var malt med penselstrøk av gull, og landskapet som strakte seg for våre føtter, glitret nyvasket av regnet. Vi fløy over daler og åser og dalte til slutt i skogen med de gamle sequoiaene, hvor den lette vinden sukket mellom grenene, og en dristig fugl trosset vinteren med sin enslige sang. Paula pekte på bekken, jeg så friske roser ligge strødd ved bredden, og et hvitt pulver av kalkhvite knokler på bunnen, og hørte tonene fra tusener av stemmer som bruste mellom trærne. Jeg kjente at jeg sank ned i det svale vannet og skjønte at reisen gjennom smerten endte i et absolutt tomrom. Idet jeg løstes opp, så jeg som i en åpenbaring, at dette tomrommet er fyllt av alt det som universet rommer. Det er intet og alt på en gang. Sakramentalt lys og uutgrunnelig mørke. Jeg er i tomrommet, jeg er alt det som er til, jeg er i hvert blad i skogen, i hver duggdråpe, i hvert fnugg av aske som vannet fører med seg. Jeg er Paula og jeg er også meg selv, jeg er intet og alt det andre i dette livet og i andre liv, udødelig.

Farvel, Paula, kvinne.

Velkommen, Paula, ånd.



(Fra "Paula" av Isabel Allende)