Legenden om de fire lysene

Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.

Det første lyset sukket og sa:
”Mitt navn er fred. Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg”.
Lyset ble mindre og mindre, til slutt slukket det helt.

Det andre lyset sa:
”Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner”.
Så slukket det andre lyset.

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg.
De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske”.
Også det tredje lyset sluknet.

Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa:
”Dere skal da lyse og ikke slukne”, med øynene fulle av tårer. Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: ”vær ikke redd! Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er håp”.

Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.

Den betingelseløse overgivelse.

"Til verdens ville, mektige fantasi lar det seg ikke gjøre å be. Med en hvirvelvinds hastighet ble de store makters egne spørsmål slynget tilbake til oss. Hvor hadde vi vært da Morgenstjernene sang til Pleiadene? Visste vi hvor veien deler seg, hvor lyset bor eller mørkets sted er? I og med at de har godtatt oss, har de skapende krefter i Universet en gang for alle frifunnet oss. De venter bare at vi skal ta imot. Alt de gir oss, er en gave eller en nåde, og deres ypperste gave til oss er inspirasjonen. Det særegne ved gaven, er at den forblir giverens også efterat den er lagt i mottagerens hender, og den oppkalles efter dem begge. For det menneske som har fått inspirasjon, er den dets egen gave og besiddelse, i sitt vesen ett med det, og samtidig er den, fremfor noget annet, Guds gave til et menneske.

Skibet har resignert og gitt avkald på å krysse mot vind og strøm. Nu fylles seilet, og stolt og lykkelig bruser det frem på lydige bølger. Er farten dets egen, eller er den ytre makters verk? Den dansende overgir seg til og lar seg føre av sin dyktige partner. Er da valsens frie flukt og sikkerhet den førendes eller skapt av den som har gitt seg hen? Hverken skibet eller den dansende eller den drømmende kan svare eller bryr seg om å svare på det. Alle vil de ha oppnådd og erkjent den suverene triumf som ligger i hengivelsen, i den betingelsesløse overgivelse."

My heart will go on - Celine Dion