Den betingelseløse overgivelse.

"Til verdens ville, mektige fantasi lar det seg ikke gjøre å be. Med en hvirvelvinds hastighet ble de store makters egne spørsmål slynget tilbake til oss. Hvor hadde vi vært da Morgenstjernene sang til Pleiadene? Visste vi hvor veien deler seg, hvor lyset bor eller mørkets sted er? I og med at de har godtatt oss, har de skapende krefter i Universet en gang for alle frifunnet oss. De venter bare at vi skal ta imot. Alt de gir oss, er en gave eller en nåde, og deres ypperste gave til oss er inspirasjonen. Det særegne ved gaven, er at den forblir giverens også efterat den er lagt i mottagerens hender, og den oppkalles efter dem begge. For det menneske som har fått inspirasjon, er den dets egen gave og besiddelse, i sitt vesen ett med det, og samtidig er den, fremfor noget annet, Guds gave til et menneske.

Skibet har resignert og gitt avkald på å krysse mot vind og strøm. Nu fylles seilet, og stolt og lykkelig bruser det frem på lydige bølger. Er farten dets egen, eller er den ytre makters verk? Den dansende overgir seg til og lar seg føre av sin dyktige partner. Er da valsens frie flukt og sikkerhet den førendes eller skapt av den som har gitt seg hen? Hverken skibet eller den dansende eller den drømmende kan svare eller bryr seg om å svare på det. Alle vil de ha oppnådd og erkjent den suverene triumf som ligger i hengivelsen, i den betingelsesløse overgivelse."