Gjenklang

"Når jeg anvender symboler og metaforer er det ikke jeg som står i et rom og konstruerer en idé eller et konsept, men gjenstander og motiver som møter meg der ute i livet. En forlatt stol jeg går forbi kan fortelle meg om flyktighet, lengsel - og gi gjenklang til noe som allerede bor i meg. Grunntonen i meg selv lengter etter noe konkret som den kan visualisere seg gjennom. Klokken på en vegg med sine ensomme hjerteslag slår i takt med min egen ensomhet, og vissheten om livets flyktighet får kraft i maleriene mine.

Det er mellomrommet mellom tilblivelse og bortgang som skaper et tidsaspekt. Bevisstheten om bortgang og døden som puster meg i nakken, intensiverer tilstedeværelsen og sanseligheten, samtidig presser den meg til fokusering og konsentrasjon om ideer, betraktninger, opplevelser som jeg higer etter å gi form til. Det bor universer i meg som jeg higer etter å materialisere og etterlate meg før min tid er over."

(Elisabeth Werp)

Livsveven

Ikke før veven har stilnet
Og skyttelen sluttet å gå
Vil Gud trekke teppet til side
Og la oss riktig forstå
At også de mørke tråder
som de lyse bånd
Var helt nødvendig for mønstret
i Mesterens mektige hånd.

Det store blikket

Den gang jeg levde, sa den døde kvinnen

Da var jeg bare meg og ingen annen

Nå er jeg havet, himmelen og vinden

Du føler stryker deg så svalt om pannen



Jeg elsket deg nok, men jeg så deg ikke

Jeg var meg selv for heftig og for meget

Nå ser jeg deg med det store blikket

Som solen modner kornet med på neget



Det var for trangt i rommet og i tiden

Men døden er så åpen og så stille

Og alt har hendt for lenge siden

Av disse altfor mange ting jeg ville



Og når du kommer etter, hvisket kvinnen

Da skal jeg vente i den svimle svingen

Bak havet og bak himmelen og vinden

Der vi skal være evige og ingen.



(Inger Hagerup)

Sorgens perle

- Sorgens perle, den siste, den som ikke må mangle! Ved siden av den øker de andre i glans og makt. Ser du skinnet fra regnbuen, den som forbinder jorden med himmelen? For hver av våre kjære som dør fra oss, har vi en venn mer i himmelen å lengte etter. I jordens natt ser vi oppover mot stjernene, opp mot fullendelsen. Se godt på sorgens perle, hos den er Psyche-vingene, som bærer oss bort herfra ~



(H.C. Andersen)