Elisabeth Beskow

"Den inderlige bønnen er ofte uten ord, fordi den er for rik for ord. Den er en hvile i Herren. Lever vi slik i fellesskap med ham, har vi også forbindelse med alle andre som på samme måte lever i hans nærhet."

"Å kunne leve i et slikt stadig fellesskap med den høyeste må være det beste som finnes - for den som kan det," sa tante Eva. "Axel sier at hvert eneste menneske kan det. Han sier at det er det vi er skapt til," svarte Gun."

"Et slikt salig sted er vel langt herfra?" "Det er ikke noe sted, sier Axel, men en tilstand som begynner alt her på jorden.."

"Vi glemmer så lett at i vår Faders hus er det mange boliger."

"Hver hellig lengsel han inngir en, har alt sin oppfyllelse."


(Fragmenter fra Elisabeth Beskows (1870-1928) etterlatte arbeider.)

Flyktige skygger..

"Året rundt, med jevne mellomrom, kommer en mann til Linderud gård. Han tørker støv av portretter, møbler og gjenstander, sjekker romtemperaturen, åpner en dør her, lukker en annen der. Når han forlater huset, ligger rommene der som før, tomme med nedrullede gardiner.
Men sommersøndager og til Lysfesten i advent fylles stuer og park av besøkende. For noen timer lyssettes gårdens historie, og anene trer ut av sine bilderammer. Og når flyktige skygger av forbipasserende streifer parkens karpedam, våkner kan hende selv de gamle karussene av dvalen.."

("Linderud gård")

Hundrede historier

"Det led mot aften en strålende sommerdag. De siste røde solstråler gled henover elvens brede flate og stjal sig inn i husenes dunkle værelser og karnapper. Den gjennemsiktige dis som brædte sig over høidene og det vidstrakte, fruktbare landskap, så ut som den var forgylt. Aftenklokkens siste toner tapte sig nettop i den klare luft, og den gamle tårnvekter og ringer, som holdt sin lille sorte lue i de foldede hender og så vidt utover landet fra domkirkens galleri, bad høit og andektig: "Du besøker landet og vanner det og gjør det såre rikt; du lar dets grøde trives og vokse. Engene er fulle av får og markene av korn, så at vi må juble og synge. Amen."

(Fra "Hundrede historier", Kristiania 1923)

En vakker historie

"Jomfu Maria, med Jesusbarnet i sine armer, bestemte seg for å stige ned på Jorden og besøke et kloster. Alle munkene stilte seg i en lang kø og hver og en trådte stolt fram for Jomfruen for å gi henne sin hyllest. En deklamerte vakre dikt, en annen viste henne illuminasjoner til Bibelen, en tredje fremsa navnene på alle helgene. Og slik gikk det slag i slag, munk etter munk hyllet Jomfru Maria og Jesusbarnet. Bakerst i køen stod den mest unnselige munken i klosteret, en som aldri hadde tilegnet seg tidens lærde tekster. Foreldrene hans var enkle mennesker som hadde arbeidet i et omreisende sirkus, og alt de hadde lært ham var å sjonglere med noen baller i luften.
Da det ble hans tur, ville de andre munkene avslutte hyllesten, for den gamle sjongløren hadde intet viktig å si, og han kunne gjøre bildet av klosteret mindre tiltalende. Men i dypet av sitt hjerte følte også han en umåtelig trang til å gi noe til Jesus og Jomfruen. Skamfull, og mens han følte sine brødres misbilligende blikk på seg, tok han noen appelsiner opp av lommen og begynte å kaste dem opp i luften, det var det eneste han kunne gjøre. Det var i denne stund at Jesusbarnet smilte og begynte å klappe i hendene der han lå i Jomfru Marias fang. Og det var mot ham Jomfruen strakte armene ut, og han fikk holde Jesusbarnet."

(Coelho)

Høisomrens Fylde

"Det var en Sommerkveld paa Præstegaardssæteren. Al Naturen var livsens-mættet og bristen av Høisomrens Fylde; Trærne skinnet i alle Blade under den skraa, røde Sol; de maasaagraa Fjeldkoller kring Dalsiget, hvor Sæteren laa, rødnet, duftende rødliggraat mot den varme Himmel, hvor uldne Sommerskyer drev hen som hvite Lam og rosenrøde utover en blomster-blaanende Eng. Furutrærne rundt Volden stod graagrønne i hver Naal, gulddryssende av Blomsterstøv og harpiksduftende med langelige Sommerskygger, i hvis Svalning Myggsværme danset."

(Bull - 1923)

Interieurer fra det syttende aarhundrede

"Den Luft, der laa under Lindetræernes Kroner, havde vugget sig frem over den brune Hede og de tørstige Marker; den var bleven baget av Solen og støvet af Vejene, men nu var den renset af det tætte Løvhang, svalet av de kjølige Lindeblade, og Duften af Lindens gule Blomster havde gjort den fugtig og givet den Fylde. Nu laa den og blinkede stille og saligt op i det lysegrønne Hvalv, kjærtegnet af sagte dirrende Blade og af hvidgule Sommerfugles flimrende Vingeslag."


("Interieurer fra det syttende aarhundrede", 1873)

Den hemmelige hagen

"Men i Yorkshire vet en aldri hva været kan finne på, særlig ikke om våren. Hun ble vekket utpå natten av regnet som slo mot vindusruten med tunge dråper. Det høljet ned i strie strømmer, og hun hørte vinden tjota rundt novene og i skorstenene på det svære, gamle huset."


(Fra "Den hemmelige hagen" av Frances Hodgson Burnett)

I juli blomstret valmuene

"I juli blomstret valmuene. De hadde noe som ikke kunne tegnes og ikke kunne males. Det var noe som var altfor menneskelignende ved dem.

Hun skrev det ned på papir:

Det er den ville sanseberusende kjærlighets blomst.

Valmuens farve kan ikke males med pensel, ikke sies i ord.

Og over de store, enkle bladene har de lyse støvdragere drysset sitt støv -

som matt gull på skinnende silke.

Og den er vakrere enn alle de roser og hyasinter fra Stambuls haver.

Bød man meg millioner, den ble dog hos meg i glasset,

for i den er der noe av solen og noe av underverdenens mørke,

og den er deiligere enn alt annet på jorden.

Den er som et skinn av en kjærlighet jeg en gang hadde,

og som ennu brenner og banker meg i brystet,

men som skal skjules innerst der inne til min død.

Men da vil jeg stige ut av verden med min valmue i hånden -

og den vil føre meg vidt ut efter solens stråler

og dypt ned i det mørkeste mørke."



(Jens Bjørneboe)

Det virkelige folket

"Men de hedrer av og til hvert medlem av stammen, ikke på fødselsdagen, men heller for å anerkjenne vedkommendes evner, bidrag til fellesskapet og personlige vekst. De feirer ikke at noen blir eldre, men de feirer at noen blir bedre."



(Fra "Det virkelige folket" av Marlo Morgan)

Fra hjerte til hjerte

"Vi møttes i drømmene våre da vi var små.

La oss fortsette å møtes i drømmene våre.

Det gjør tiden vi nå får sammen

dobbelt så lang."



(Fra "Fra hjerte til hjerte" av prinsesse Märtha Louise og Ari Mikael Behn)

Døren glir langsomt opp

Her står vi nå andektige foran en slitt blå dør,

og vi vet ikke hvor den fører. Låsen er treg.

Vi hører hvordan den knirker.

Den vil ikke gi etter, den er gammel og rusten.

Døren vil ikke opp.

Og her, foran denne forseglede blå døren, slås vi unektelig av tanken;

Hvem var det som sist gikk gjennom denne døren?

Hvem låste den sist? Hva skjuler seg bak den?

Det siste spørsmålet er det eneste vi vil få svar på.

For nå gir låsen etter! Døren glir langsomt opp.

Vi har funnet Sommerrommet.



(Fra "Tordivelen flyr i skumringen" av Maria Gripe)

Men hva er skjønnhet?

”Men hva er skjønnhet?

Det er med skjønnhet som med godhet, vil jeg tro.

Det er i mennesket selv

At verdiene eksisterer, vokser og utfolder seg.

Det er i hjernen, sier Oscar Wilde, at valmuen er rød,

At eplet dufter, og at lerken synger.

- Ser en bort fra det som hender i sinnet,

Hva blir da tilbake?

Og nettopp slik kunne skjønnheten manifistere seg

Også i fangeleiren

En sjelden gang, og i små, brå glimt.

Stillheten som kunne senke seg over myrlandet

I en gitt stund,

Som om all lyd var blitt enig om to minutters stillhet

For de døde.

En klar og høstlig stjernekveld,

Når vinden var gunstig

Så vi ikke merket nedfallet fra krematorieskorstenene.

En sommerfugl som flagret mellom piggtrådene,

Ugripelig som fargebrytningen

Gjennom et spektrum.

Alt dette var stunder av skjønnhet

Som løftet oss opp

Av gjørmen, sviket og robotlivet.

Som røpet at livet hadde mening,

Men at veien fram
Gikk gjennom vårt eget sinn.”



(Herman Sachnowitz - ”Det angår også deg”)

Den hemmelige hagen

Med ett fikk hun se noe hvitt som var festet til den høystammede rosebusken. Det var et stykke papir - faktisk var det en del av brevet hun hadde skrevet med trykkbokstaver for Martha som skulle sende det til Dickon. Det var festet til en lang torn på busken, og i det samme skjønte hun at Dickon hadde hengt det der. Det var klossete trykkbokstaver på det, og en slags tegning. Først skjønte hun ikke hva den forestilte. Så gikk det opp for henne at det var et reir med en fugl i. Og nedenfor var trykkbokstaver. Det stod: "Eg skall kåma at."



(Fra "Den hemmelige hagen" av Frances Hodgson Burnett)

Allting er ikke glemt

"Det er gått hundre år, og allting er ikke glemt.

På disse sidene er skrevet opp en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt."



(Fra "Drømmen og hjulet" av Jens Bjørneboe)

Penselstrøk av gull

Det lysnet ute, himmelen var malt med penselstrøk av gull, og landskapet som strakte seg for våre føtter, glitret nyvasket av regnet. Vi fløy over daler og åser og dalte til slutt i skogen med de gamle sequoiaene, hvor den lette vinden sukket mellom grenene, og en dristig fugl trosset vinteren med sin enslige sang. Paula pekte på bekken, jeg så friske roser ligge strødd ved bredden, og et hvitt pulver av kalkhvite knokler på bunnen, og hørte tonene fra tusener av stemmer som bruste mellom trærne. Jeg kjente at jeg sank ned i det svale vannet og skjønte at reisen gjennom smerten endte i et absolutt tomrom. Idet jeg løstes opp, så jeg som i en åpenbaring, at dette tomrommet er fyllt av alt det som universet rommer. Det er intet og alt på en gang. Sakramentalt lys og uutgrunnelig mørke. Jeg er i tomrommet, jeg er alt det som er til, jeg er i hvert blad i skogen, i hver duggdråpe, i hvert fnugg av aske som vannet fører med seg. Jeg er Paula og jeg er også meg selv, jeg er intet og alt det andre i dette livet og i andre liv, udødelig.

Farvel, Paula, kvinne.

Velkommen, Paula, ånd.



(Fra "Paula" av Isabel Allende)

Tilstedeværelse

Jeg har følt tilstedeværelsen av en makt som foruroliger meg med opphøyde tankers glede. Den sublime følelse av noe som gjennomtrenger allting langt dypere - hvis bolig er i solnedgangens lys, i det hvelvede hav og den levende luft, i den blå himmel og i menneskesjelen. En bevegelse og en ånd som går gjennom alt som tenker, og alt som tenkes og bølger gjennom alle ting.


H.C. Andersen

Kahlil Gibran

And You Shall See. And You Shall Hear.

Yet You Shall Not Deplore Having Known Blindness,

Nor Regret Having Been Deaf.

For In That Day You Shall Know The Hidden Purposes In All Things.

And You Shall Bless Darkness As You Would Bless Light.


(Kahlil Gibran)

Slutten på en drøm

- Født oppriktig, som hun var, elsket hun kongen for hans egen skyld; Elle avait de la justesse dans l`esprit et de justice dans le cæur. Dette er noe vi ikke ser hver dag. Vi kommer til å savne henne så lenge vi lever. Dette er slutten på en drøm.


(Voltaire)

Forleden Nat

- Forleden Nat var der pludselig kommet noget nyt ind i Drømmen; der var sprunget ud en stor blaa Blomst midt ude paa Græsplænen i vor Have. Og hvergang Drømmen nu vender tilbage, er der sprunget ud flere blaa Blomster ud i Græsset. Skal det holde på slig, bliver det et rent Vidunder tilslut at gaa der.


(Wilhelm Krag)

Sorgens perle

- Sorgens perle, den siste, den som ikke må mangle! Ved siden av den øker de andre i glans og makt. Ser du skinnet fra regnbuen, den som forbinder jorden med himmelen? For hver av våre kjære som dør fra oss, har vi en venn mer i himmelen å lengte etter. I jordens natt ser vi oppover mot stjernene, opp mot fullendelsen. Se godt på sorgens perle, hos den er Psyche-vingene, som bærer oss bort herfra ~



(H.C. Andersen)